Mild kost

Adolfo Fernández Sainz lever blant historier som denne; igår fylte han 61 år, seks av dem innesperret i Canaleta fengsel siden The Black Spring i 2003.

Den ettermiddagen ville hans siste hjørnetann bli trukket ut. Med hjelp fra en annen innsatt som var dyktig i å trekke tenner, og til og med jeksler, hadde han brukt flere dager på den. Samlingen av det som hadde blitt trukket ut ble lagt under puta, hvor de lå til tiden kom for å kaste dem og deres gule emalje ut gjennom det lille cellevinduet.

Om alt gikk som planlagt ville han den kommende uken kunne vise sin tannløse munn til sin doktor. Han ville si at de hadde falt ut av seg selv, slik som hos karakteren i filmen Papillon han hadde sett da han var liten. I den filmen hadde fangen riktig nok lidd av skjørbuk, men ikke han, nei. Han hadde gitt avkall på tennene sine for å få tilgang til måltidene som ble gitt til de fangene som ikke kunne tygge. Bananer og søtpoteter var mer smakfullt enn den harske maten de andre ble servert, så det å være foruten disse unyttige tingene som hang og dinglet rundt tungen var et spørsmål om overlevelse.

Cojo (Krøplingen) hadde forberedt instrumentene sine som om han hadde eksamen i tannlegevitenskap. Før han gikk til Cojos køye studerte han for siste gang hjørnetannen sin i det polerte tinnet som fungerte som speil. Det var ingenting å være bedrøvet over; den var full av hull, vridd til høyre og misfarget av nikotin, denne lille hindringen som stod mellom maten og hans trengende kropp. Han gav den et par dunk for å løsne den, og gikk bort dit hvor flere andre fanger ventet på å trekke tenner. På madrassen gjorde en bit av en skje og en liten metallklump nytte som hammer og meisel for å svekke tanna; en improvisert tang laget av to ledningsstykker fjernet roten. Betaling for den provisoriske kirurgien bestod av sigaretter, de siste dagene hadde han spart rundt tjue stykker ved å droppe den daglige røykingen.

Senere ville han sovne til dunkingen fra hullet som en gang hadde inneholdt hjørnetannen, dog lykkelig over å kunne slutte seg til de tannløses brorskap. Gjennom natta ville andre også kontrollere smertene sine, mens de i sine senger drømte om aluminiumbrettet som rant over av saftig purè.